Sue Monk Kidd og Bienes hemmelige liv har kommet på kino

Tittel: Bienes hemmelige liv
Originaltittel: The Secret Life of Bees
Forfatter: Sue Monk Kidd
Utgitt: norsk pocketutg i 2008
Forlag: Bazar

En av favorittbøkene mine har dukket opp på kino! Jeg tok Sue Monk Kidds ”Bienes Hemmelige Liv” ned fra bokhyllen igjen og slappet av med et sørstats-drama som tåler å bli oppfrisket en ekstra gang før jeg sjekker om filmen klarer å levere samme kvalitet.

Det er 1964, året da amerikanernes Ranger-programmer bringer de første bildene av månen, den første Ford Mustang’en rullet ut fra General Motors, Lyndon B. Johnson lanserer ”Great Society” med formål å gjøre ende på fattigdom og rasediskriminering i USA.

Historien fortelles gjennom 14 år gamle Lily Owens som bor sammen med faren på en fattigslig fersken-gård i Sør Carolina. Om kvelden trenger biene seg inn gjennom noen sprekker i soveromsveggene hennes, og de fyller luften i soverommet hennes. De blir hennes spesielle ”venner”.

Faren T. Ray er en bitter, ondskapsfull antagonist som styrer den vesle husholdningen på 2 med jernhånd. Lilys mor Deborah døde da Lily var 4 år gammel og hun husker bare bruddstykker av hendelsen. En koffert fløy ned en trapp og i politiets journalføringer står det at Lily hadde fått tak i T. Rays pistol, lekte med den og traff Deborah. T. Ray lar sjelden anledningen til å gi Lily skyldfølelse, og helst brutal juling, gå fra seg. Han er et undertrykkende monster, og er livredd for at datteren skal finne på å gå på college. Da vil nemlig han måtte ta en større del av pliktene på ferskenfarmen selv - ”grei” type!

Den fattigslige rammen hjemme gjør Lily til en natural born outsider på skolen. Hennes beste og eneste venn - bortsett fra biene - er Rosaleen. Hun er en av arbeiderne på fersken gården, og T. Ray engasjerte henne som en slags reserve-mor for Lily da Deborah. Rosaleen og Lily kommer i problemer når Rosaleen etter kraftige ydmykelser tar til motmæle og spytter skråtobakk på skoene til en klansmann. Det eneste alternativet til en stygg utgang for Rosaleens del er å rømme. Lily tvinger seg med, og leder dem på flukten med den eneste forbindelsen hun har til sin mors fortid som "kompass" for reisen: Et bilde av en sort Madonna med inskripsjonen "Tiburon S.C" - en annen syd-carolinsk by ikke alt for langt unna hjembyen Sylivan.

I Tiburon møter Rosaleen og Lily de tre kalender-søstrene Mai, Juni og August Boatwright som driver honning produksjon. Rosaleen finner en trygg fremtid. Lily lærer birøkting av August, og begynner å skrelle av lag for lag av hemmelighetene rundt moren.

Sue Monk Kidd blander feminisme, spiritualitet og nyere amerikansk historie til en veldig lesbar mix. Stemningen i boken minner om Maya Angelous "I Know why the Caged Bird Sing" og Alice Walkers "The Color Purple". Til tider er blikket på helter og skurker noe endimensjonalt, og boken vil nok aldri komme seg opp av kategorien underholdningsroman. Men det er veldig god underholdning! Scenen fungerer veldig bra, personene i boken engasjerer oss, og en vakker historie fra et sørstatssamfunn i en brytningstid er knirkefritt formidlet. En prisbelønnet og underholdende fiksjonsdebut som i all hovedsak vil appellere mest til kvinnelige lesere. Boken lå ikke ufortjent 62 uker på topp av Publishers Weekly’s paperbackliste.

Filmens hjemmeside

Cecilia Samartin: Drømmehjerte

Tittel: Drømmehjerte
Originaltittel: Broken Paradise
Forfatter: Cecilia Samartin
Utgitt: 2008 (eng utg. 2004)
Forlag: Juritzen Forlag AS

Cubansk-amerikanske Cecilia Samartin sier i sitt sluttord at hun ved å skrive "Drømmehjerte" har kunnet lete etter svar på spørsmål som har hjemsøkt henne helt siden hun skjønte at hun var immigrant. Langt tydeligere enn i Señor Peregrino berører hun tematikken rundt migrasjon og leker med en palett av spørsmål som jeg vil tro er mer eller mindre universelle for mennesker som har opplevd å bli jaget på flukt. Hva om hun aldri hadde reist fra Cuba – hvordan ville livet da ha blitt? Vi får bli med henne inn i en verden som de aller fleste skandinaver vil oppleve som eksotisk og spennende.

Vi treffer kusinene og bestevenninnene Nora og Alicia som er født på Cuba før Castros revolusjon og følger dagene til de to jenter som vokser opp med velstand, forventninger, håp og barns ukuelige optimisme. Innslagene av barns funderinger i denne første delen er komiske og gir boken en god varme som gjør at vi ønsker mer av denne karibisk drømmen Samartin tar oss med til. Storfamilien, kirken og de etablerte rammene i mikrosamfunnet står sentralt i denne første delen av boken. Gjennom hushjelpen Beba krydres også denne første delen med spennende innslag av kulturen til kubanerne med afrikanske røtter. Det første markante skiftet skjer når Castro kommer til makten og Noras familie bestemmer seg for å flykte til USA. Alicia og hennes familie blir igjen i paradiset som knuser.

I del to har Noras familie flyktet til USA. Vi følger jentene gjennom Noras dagligliv og brevvekslingen mellom Nora og Alicia. Mens Nora og lillesøsteren Marta prøver å finne ut av sine liv i California, forteller Alicia om livet på Cuba som går fra håp og forventning om en bedre hverdag for alle til et grimt spøkelsessamfunn med rasjonering, varemangel og ekstrem fattigdom i et statlig voldsapparat som knuser alt de to jentene kjente fra sin barndom.

Det andre store skiftet introduseres i del 3. Etter å ha sittet langt unna Alicia og vært vitne til at situasjon i Cuba blir mer og mer utålelig, hopper Nora på flyet for å besøke Alicia. Mangelen på absolutt alt hun trenger, en fengslet ektemann og en blind datter har ført til at Alicias situasjon til sist har blitt så ekstrem at hun har tydd til prostitusjon og utviklet AIDS. Når Nora kommer til Cuba er Alicia allerede dødssyk.

Den første delen av boken er eksepsjonelt god. Den er vakkert og poetisk fortalt, og den glir veldig lett. Del 2 og 3 er leseverdig pga den gode historien til Samartin, men selve forfatterhåndtverket er ikke like gjennomført som i starten av boken. Del 2 og 3 er et stillferdig oppgjør med Castros grusomme regime, selv om det er dagliglivet, håp og drømmer – og brustne håp og drømmer – som står i forgrunnen av fortellingen. "Drømmehjerte" er langt fra noen pensumkandidat til litteraturhistorietimene, men en fin fortelling som de aller fleste vil ta til seg og huske at de har lest.

Personene i boken fungerer helt ok, men mangler dypere dimensjoner. De er gode og snille og såpass perfekte at hvertfall ikke jeg melder meg som frivillig til å få mine sjelegranskinger stilt opp ved siden av disse kubanske englenes plettfrie indre! Dersom det hadde vært mer dybde i karakterene, om de kanskje av og til hadde hatt et og annet mer negativt trekk, ville det hevet standarden på boken og plassert Samartins forfatterskap blant de beste i klassen. Cecilia Samartin gir migrasjonen en stemme og deler sine tanker om det å bryte opp og etablere seg i en annen kultur. Det gir oss del i noe jeg for min del bare har fått lov å titte litt nysgjerrig på fra utsiden. Og ved siden av å ha en god story er portrettet Cecilia Samartin tegner av Cuba som strekker seg gjennom flere tiår blant det jeg liker absolutt best ved boken.

Konklusjon? Helt grei. Denne kommer sikkert til å selge en hel haug eksemplarer, og det synes jeg er vel fortjent.

Tidligere på denne bloggen av samme forfatter: Cecilia Samartin, Señor Peregrino

Siri Hustvedt: Når du ser meg

Tittel: Når du ser meg
Originaltittel: The Sorrow of an American
Forfatter: Siri Hustvedt
Utgitt: 2008 (eng utg. 2008)
Forlag: Aschehoug

Når søskenparet Erik og Inga rydder i farens papirer etter hans død finner de et brev fra en mystisk Lisa som kan tyde på at deres far, den sindige Lars Davidsen, bar på en dyster hemmelighet: "Kjære Lars, jeg vet at du aldri kommer til å si et ord om det som skjedde. Det sverget vi på Bibelen". Erik og Inga forfølger nyskjerrigheten sin og forsøker å finne ut hvilken hemmelighet Lisa og deres far delte.

Historien fortelles gjennom psykoanalytikeren Erik Davidsen. Sammen med Inga graver han dypt ned i sin norsk-amerikanske familiebakgrunn, og gjennom overraskende åpenhjertig deling av autentiske dagboknotater fra Siri Hustvedts egen far, får vi delta i hendelser som formet en hel gernerasjon immigranter. Tredveårene som tok knekken på alt immigrantfamilien hadde slitt for å bygge opp, makabre krigsopplevelser fra annen verdenskrig, håp som vokser og knuses, men også vakre minner om kjærlighet.

I steden for å fortelle en enkel historie rett frem, vet Hustvedt å produsere persongallerier. Samtidig som søskenparet forsøker å finne hva Lars og Lisa har sverget på bibelen om å ikke si, må Inga håndtere en nærgående journalist. Hennes avdøde mann, kultforfatteren og regissøren Max Blaustein, har hatt en affære. Det viser seg å eksistere noen brev. I denne delen av historien møter vi den absolutt mest fabelaktige personen i boken. En svett og nervøs fyr ved navn Burton gir boken et komisk skjær ved å opptre som en ridderfigur som bestemmer seg for å redde Ingas ære. Han begynner å spionere på journalisten.

Boken er full av psykologiske "flaws". Eriks pasienter benyttes også til en stadig fundering rundt menneskesinnet. Etter skilsmissen har Erik blitt en ensom og noe deprimert mann som helt klart har egne spøkelser å stri med. Vi får granske disse nærmere når han forelsker seg i den flotte og eksotiske leieboeren sin Miranda. En alenemor fra Jamaica. Miranda er ikke interessert i Erik, men datteren Eglatine ("Eggy") synes det er stas å ha en egen "worry-doctor" rett opp trappen. Erik synes å være en person som alle kommer med hemmeligheter til.

Siri Hustvedt forteller en rekke historier i "Når du ser meg". Den minner om skatollet med de mange hemmelige rommene som beskrives i boken - hva man finner avhenger av hva man ser etter og hvor man ser. Forfatteren stiller leserens intellektuelle apetitt samtidig som historiene vi involveres i er underholdende i seg selv. Det er en vakker roman som tar opp hva som former oss, men også spenningen mellom det tilbakeskuende og dokumenterende og livet her og nå.

Det er en rekke trekk i boken som "stemmer" overens med Siri Hustvedts egen biografi. Hun har norske aner og er gift med Paul Auster. Faren ga henne også tillatelse til å inkludere hans egne dagboknotater i boken. Likevel tror jeg at det blir å ta for mange ord i munnen å si at boken er selvbiografisk.

Anbefales på det sterkeste!

Mary Higgins Clark: Hvor er du nå?

Tittel: Hvor er du nå?
Originaltittel: Where are you now?
Forfatter: Mary Higgins Clark
Utgitt: 2009 (eng utg. 2008)
Forlag: Damm

Enda en bestselger fra Mary Higgins Clark står i bokhandelen. Som mangeårig fan har naturligvis mine forventninger jobbet på høygir forut for denne utgivelsen. Hun er en av verdens absolutt største krimdronninger, men ”Hvor er du nå?” er absolutt ikke grunnen til det. Dette er en bestselger på grunn av forfatterens tidligere meritter. Til tider snegler man seg gjennom sidene.

”Hvor er du nå?” spinner ut fra familien MacKenzeys private tragedie. Sønnen Mack forsvant plutselig fra leiligheten han delte med medstudentene Nick og Bruce fra Columbia University. De siste 10 årene har familiens eneste kontakt med Mack vært en telefon fra han hver morsdag.

Mary Higgins Clark har utelukkende unge kvinnelige hovedpersoner i bøkene sine. I ”Hvor er du nå?” fortelles det meste av historien gjennom Macks lillesøster Carolyn. Lik mange av Clarks heltinner er juristen Carolyn MacKenzey en karrierekvinne fra et møblert hjem. Dette gir forfatteren tilgang til ingredienser som arv, wall street, gode forbindelser og klassiske amerikanske familieidealer. Scenen er satt til Manhattan. Forfatterens velkjente Cape Cod er nevnt i en setning - antageligvis som en hyggelig gest de mest trofaste leserne.

Etter årets telefonoppringning fra Mack bestemmer Carolyn seg for å gjøre et siste forsøk på å oppspore broren. Snøballen er satt i gang. I kjølvannet av Carolyns søken etter Mack dukker det opp en rekke savnede kvinner. Det som var jakten på en savnet person blir en mediedrevet hekseprosess hvor Macks søster får rollen som frøken detektiv. Carolyn begynner å forberede forsvaret til sitt livs største og viktigste rettsak.

Selv om plottet er snedig intrikat synes jeg ikke Mary Higgins Clark har samme grepet om leseren som det jeg hadde gledet meg til. I krimlitteratur er verden gjerne svart eller hvitt. Man er enten en nobel og grei helt(inne) eller en slem, kalkulerende skurk. I ”Hvor er du nå?” er det mye igjen å polere på persongalleriet før dette blir en roman vi husker. Delvis blir enkelte banditter ikke ”spikret” nok fast i leserens oppmerksomhet og de mister noe av sin kredibilitet gjennom en litt hakkete appearance, og delvis er det for mager resonnering rundt motivet til den ene av de involverte bandittene. Skurken med stor S skal hun derimot ha ros for. Dette er virkelig en så fantastisk kald og sleip fisk som det jeg venter å få servert fra Clark. Heltene er helter. De er den samme sangen vi har hørt før fra denne kanten. Men jeg kjøper og liker dem. Så hvorfor ikke.

De siste 70-80 sidene liver litt til og blir mer interessante, og boken leverer en helt grei avslutning med et snedig finaletrekk som jeg virkelig likte svært godt blant det som ellers nærmest ble irritasjonsmomenter. Om du ikke allerede har lest andre bøker av Mary Higgins Clark – les heller noe annet av en ellers helt fenomenal krimforteller.